Kniver fra "Fredriksen-slekta""

Lars Fredriksen 1885 - 1965.

Fredriksen gjennom 5 - Generasjoner.

Hvem var denne slekta som er blitt så toneangivende for knivskurden i Aust-Agder? Det vi vet med sikkerhet er at Fredrik Larsen Vågsmyr som vi idag regner som første generasjon Fredriksen sansynligvis ikke var den første, men siden det ikke med 100% sikkerhet kan sies at hans far har laget knivgreie så må vi begynne med han.
Fredrik Larsen bodde på gården Vågsmyr som navnet sier, og det er blitt konstatert at han laget ganske mye kniv, som attårnæring ville vi kanskje sagt idag. Han var født i 1858, var bonde og skogsarbeider. Han satt hjemme på ledige stunder og laget knivgreie. Hans kniver, bortsett fra de med stukkete slirer, var en blanding av slirer med trykk og med eller uten holker. Som holker brukte han det som var for hånden, for det meste kobber, messing og nysølv. Siden han reiste en del i Telemark på besøk hos en sønn som bodde i Bø, brukte han for det meste blader fra de forskjellige Tinnsmeder, i tillegg ble det selvfølgelig brukt blader fra lokale smeder, fortrinnsvis Jørgen Rummundstad og H.Mostad. Det var i dette miljøet som Lars og Andreas Fredriksen vokste opp, og det var derfor naturlig at de fikk kniv så og si inn med morsmelka.
Lars var eldste sønn i en søskenflokk på 7. Det var 4 gutter og tre jenter, og han fikk som tradisjonen var navnet Lars etter etternavnet Larsen og han var Fredriks`s sønn derfor Fredriksen som etternavn. Lars ble født i 1885 og levde til 1965 da han døde etter den tiden som en meget gammel mann, 80 år gammel. Han vil i ettertiden bli husket som en av de største knivmakere i landssammenheng. I Aust-Agder blir han regnet som den største, som trendsetter og den som startet opp med Akantusskurden. Denne skurden ble etter som årene gikk, kan vi si så perfekt at det selv i dag med det verktøy som vi råder over, ikke er noen som kommer helt opp i samme klasse. Personlig må jeg si at dagens generasjon Larsen virkelig har tatt opp tradisjonen etter sin bestefar, og det er ikke langt fra standarden som Lars satte.
Tilbake til Lars Fredriksen, det er klart at han som guttunge med en far som laget kniv sansynligvis startet tidlig med å spikke skaft for sin far. Det er også sikkert at han dro slipesteinen mang en gang. Når han laget den første slira og dermed fikk en komplett kniv er ikke helt sikkert, men at ahn var igang som 20 åring i 1905 det vet vi. Det er også nokså sikkert at han startet med slirer av tre med holker og skinner, holkene var veldig spisse og dette fortsatte han også med siden. Som blikkenslager ser vi at han hadde lært kunsten med og slaglodde holkene og skinnene. Det var ganske sikkert et utbredt samarbeid mellom far og sønn og det er litt vanskelig og kunne si med sikkerhet hvem har laget hva i perioden frem mot 20 årenen. Han laget også veldig tidlig det første sliretrykket i to deler slik at det passet til magebelte. Øverst finner vi en avart av en Telemarkrose og vi ser her det første forsøk på akantus som senere skulle bli hans varemerke. Det ble også laget ett nytt trykkeri senere, begge disse er idag i slektens eie. Det var også forskjellige bakstykker til disse. Dekoren på holkene var meget enkel på de første knivene, det ble brukt en ruggestikke som han laget enkle ranker kombinert med roser.
I 1917 startet en ny tilverelse for familien, da brant nemlig gården Vågsmyr ned og i 1918 flyttet de inn i nytt hus i Vassenden. Nå ble kniv etter hvert en større og større del av tilverelsen og han fikk laget sin første egne lest i ca. 1923 - 1924, denne varte til midten av krigen da hadde Andreas lånt den så mye, og han var mye hardere med nål og syl slik at den fikk baksiden fliset for mye opp til at Lars ville bruke den. (Andreas var bror til Lars og var født i 1893 og døde i 1969.) Lars laget en derfor en ny lest som varte resten av hans tid. Den første tiden lånte han lest av sin far.
Han giftet seg og ble boende i Vassenden resten av livet. Han fikk ansvaret for vannføringen og damlukene i elva til Nes Jernverk, og på høsten var han hjemme og forberedte seg til den årlige turen, vanligvis opp Setesdalen og ned Telemarken. På disse turene ble det reparert og fikset på de forskjellige gårdene, og da han var utlært blikkenslager kunne han fikse det meste. Det ble også handlet med for det meste kniver i bytte med klokker og annet som kunne omsettes når han kom hjem igjen. Han ble etterhvert en brukbar klokkereparatør og satt ofte hjemme på kjøkkenet med deler fra veggur og kaminur utover bordet for å tjene en ekstra slant til familien. Dette med klokker har gått i arv til hans sønn Olav Larsen på Bie som er en mester til å få gammle veggur og gammle sveivegrammafoner til å fungere igjen. Olav har også laget en del kniver i Fredriksenstil, for det meste med holker i nysølv av meget god kvalitet.
Lars utviklet seg nå mer og mer som knivmaker, det ble brukt Safran til grunning og han kokte bark som ble tørket i en gammel jerngryte. Dette ble tilsatt vann og brukt som beis på slirene. På sine mange reiser til Telemark hvor han besøkte slekt på Bø, hentet han inspirasjonen til den Akantusrosen som han ble en mester i å skjære og som etter hvert ble hans varemerke.Denne brukes den dag idag mest i Gjerstad, men ellers over hele landet. Han startet med denne i ca 1927 - 28.
Søsteren Thea ble gift med Magnus Griffenfeldt og det er sannsynligvis ut fra dette at ryktene har kommet at han var av reisende slekt. Dette er ikke riktig ut fra det som jeg kan finne ut, en slekt som har bodd sammenhengende på et sted i over 6 generasjoner kan man ikke kalle for reisende. Den eneste sammenhengen er at hans søster var gift med en Griffenfeldt.
Lars var ikke bundet til spesielle materialer, han brukte det som var for hånden. Under krigen ble det etterhvert umulig og fremskaffe bl.a. nysølv og en dag som Lars sto sammen med sin bror Andreas og så på ett Engelsk fly som var i kamp med et Tysk jagerfly ved Heggland i Holt kunne de da se hvor dette fly ble skutt ned. Noen dager senere fant de plassen og det ble samlet sammmen en god del duralluminium og dette ble senere brukt til holker og tobakksdåser. Etter krigen ble det mulig å få kjøpt både bedre lær og materiell til holker og han ble en mester til å gravere i sølv og nysølv. Det ble brukt bein til de flotteste stasknivene samtidig som han brukte Finneblader til disse frem til ca. 1941. Av blader ellers var det Rummundstad og O O Mostad som var favorittene, disse kostet fra 20 til 50 øre pr. stk. og han fikk vanligvis kr. 2 - 3 pr. stk. i 1935 - 36 for en slirgreie. Prisen steg selvfølgelig etter hvert som tiden gikk og folk fikk mere penger mellom hendene. En rik mann ble han aldrig.
Når det gjalt bruk av blader til sin produksjon var to smeder som ble fortrukket, først Jørgen Rummundstad fra Vegårdshei og så var det Olaf O. Mostad. Når det gjaldt Rommundstad så synes han at disse bladene var av topp kvalitet, men de så ikke ut. Tykke og klumpete og med et fantastisk godt bet var det nok disse som ble foretrukket. For å få et bedre utseende på bladene så måtte barna i gang med å dra slipesteinen mens Lars slipte bladet til en slankere og etter hans mening finere utseende, disse ble så forsynt med IXI på toppen av nakken nærmest skaftet slik at man i ettertid kan indentifisere hans spesielle fasong på Rommundstad-bladene. Han har tatt etter OO Mostad når det glaldt denne merkingen. Mostads blader var flotte i seg selv slik at det var ikke nødvendig å pynte på disse. Disse bladene som ble pyntet på og Mostads ble fortrindsvis brukt til stasknivene og da vi vet at hans produksjon av staskniver ikke var den største så er det ikke så mange av disse bladene på hans kniver. Han brukte både svart og hvitt bein og knivene ble skåret ut på skaft og slire så vi kan vel si at hans stasklniver er noe av det flotteste som er laget på disse kanter, kort sagt han ble en mester i sitt fag.
Periodevis var en det en del knivmakere som tilbrakte en del tid hos Lars for å lære eller perfeksjonere seg i knivmakin hos Lars. Blandt de mest kjente og beste var Arnt Kålåsen fra Froland, han tilbrakte en lengere tid hos Lars og vi kan tydlig se på hans slirer at det var sansynligvis han som kom nærmest Lars i å skjære akantusskurd.
Som jeg tidligere har nevnt så startet også broren til Lars, Andreas med å lage egne knivstell, og det er tydelig at han er inspirert av sin bror og far. Han begyndte som hjelper først for sin far og dernest for Lars. Det var viktig når det var bestillinger på gang at Lars hadde en hjelpende hånd både til å dra slipesteinen, skjære lær og spikke skaft. Etter en tid så begynte han og lage egne ting. I førstningen så var han nok litt utålmodig og når han skar feil så slengte han slira over til Lars og utbrøt "du får nok gjøre denne ferdig du Lars". Men han lærte etter hvert og etter krigen så utviklet han seg til å bli, etter mitt syn, en meget dyktig knivmaker når han tok seg tid til å gjøre det skikkelig. Han skar mye dypere en Lars og en god del grovere, spesiellt er det tuppen av slira som er hans varemerke, med langsgående streker som avsluttning. Han skar også ett par andre mønstre i de senere årene, spesiellt da han var på Furukollen Sanatorium brukte han en annen rose en avart av akantus. Den ordinere arkantusrosen er nesten en tro kopi av Lars, det er avslutningen på rosa i spissen og strekene nederst som er den store forskjellen. Andreas laget også en veldig flotte slirer med nysølvholker uten gravyr. Det er nokså sikkert at han fikk Lars til å gravere noen få av disse slirene. Andreas hadde ikke noen stor produksjon selvfølgelig fordi at han begynte mye senere enn sin bror.
Lars hadde til sin død en relativ stor produksjon av brukskniver i varierende kvalitet, noe mesterlig laget mens andre var preget av mer hastverksarbeid. Stasknivene ble produsert i relativ liten mengde da de prismessig selvfølgelig ble en god del dyrere og penger til slikt var det ikke så mange som hadde. En god del av disse ble laget på bestilling av brukseier Aal som igjen brukte dem til gaver i inn og utland. Det finnes ennå en god del bevart på gårdene på Vegårdshei og i Holt.
Tradisjonen ble ført videre først og fremst av Fredrik Larsen som var eldste sønn av Lars og født i 1913. Han giftet seg og flyttet til Kroken, og Fredrik sydde slirer og spikket skafter, og han prøvet på å skjære i sin fars akantusskurd men fant fort ut at dette ikke var hans sterkeste side. Da var det fint at hans sønner Ansgar og Svein viste seg å bli virkelig mestere i å skjære slirer i bestefars skurd. Disse ble så satt til å ta seg av skurden mens Fredrik laget flotte slirer, skaft og holker i forskjellige metaller. Etterhvert kom Karen Louise kona til Svein og Anne Berit kona til Lars til og disse laget det meste av skurden i fortsettelsen. Det var nok Karen Louise som skar de fleste. Fredrik produserte ca 300 knivgreie i sin tid som knivmaker. Han var også veldig flink til å reparere kniver og slirer som trenge til oppussing.
Hans sønner med koner er idag de som fører videre Fredriksentradisjonen på en mesterlig måte. De har ikke vært redd for å utvikle akantusrosen med andre varianter en den som Lars startet med. De har oppnådd stor anerkjennelse for sitt arbeid og har vunnet priser og premier på flere utstillinger, slik at man kan si at tradisjonen blir ført videre på beste måte. Elste sønnen Anskar med sine flotte staskniver i sølv i beste Fredriksenstil har vunnet flere 1. premier og publikumspriser på mange utstillinger i Norge. Jeg synes at dette er meget imponerende da han er meget plaget av leddgikt. Svein har startet med smiing og han har fått fin sving på hammeren og lager flotte blader, enkelte med innleggstål fra Nes Verk, han skjærer også flotte slirer i akantusskurd, slik er han den første i slekta som produserer komplette kniver. Karen Louise kona til Svein og Anne Berit kona til Lars er idag regnet som noen av beste sliremakere i Norge og har en meget presis og lett skurd som også har gitt flere premier på diverse utstillinger. Ett par av barna har også så smått begynt med å lage kniv.
Her slutter forløpig historien om Fredriksenslekta fra Nes Verk.

Hilsen Anstein J Nørsett.