Regi: Tancred Ibsen. Norge 1937.

Manus: Tancred Ibsen, etter en roman av Gabriel Scott.

Foto: Adrian Bjurmann.

Musikk: Thode Fagelund.

Medvirkende: Alfred Maurstad, Lars Tvinde, Guri Stormoen, Sonja Wigert, Oscar Egede-Nissen m.fl.

Utleie: NFI. 35 mm, s/hv, 1t 36 min.

Fændrik, spilt av Alfred Maurstad, er en av de reisende på Sørlandskysten. Faren hans heter Sebaldus, og er enehersker blant båtfolket. Han kjøper en båt til sønnen, og sender ham bort sammen med Fændriks søster Mathilde. Fændrik aksepterer dette da Sebaldus forteller ham at mannen hennes, Martinius snart slipper ut av fengsel. Da Fændrik får vite at han ikke slipper fri før om tre år, stikker han av fra den mannevonde søsteren mens hun føder. På flukt fra far og søster treffer han på den fastboende Josefa. Hun er selv på rømmen fra en innpåsliten onkel og finner seg derfor i Fændriks hardhendte behandling. Josefas kjæreste, Oscar, som er på leting etter henne, gir Mathilde skyss. De vet imidlertid ikke at de er på leting etter samme båt.

I Fant kommer Tancred Ibsens iscenesettertalent til syne gjennom den enkle friskheten i regien. Alfred Maurstads Fændrik gestaltes som en typisk ambivalent hovedperson. Valget av Alfred Maurstad i hovedrollen var intet mindre enn et lykketreff. Maurstads Peer Gynt-tolking på Nationaltheatret i 1936 hadde hensatt hovedstaden i en Maurstad-feber. Rollen hans i Fant ble hans gjennombrudd som filmskuespiller. Samtidig ble Fant den store gjennombruddsfilmen for Tancred Ibsen og Norsk Film A/S.

Tancred Ibsen så filmatiske muligheter i Gabriel Scotts folkelivsskildring "Fant", en roman om båtfantenes liv. Her var spenning, humør og en frisk replikk, med Sørlandets sommerlige skjærgård som malerisk ramme rundt fantelivets sjøsalte seilfart. Fant regnes som den beste Scott-filmatiseringen, men den er på langt nær den eneste. Gabriel Scott var, ved siden av Oscar Braaten, den forfatteren som hadde størst betydning for norsk filmproduksjon i mellomkrigstiden. Blant de beste filmatiseringene kan Leif Sindings to filmer "De Vergeløse (1939)" og "Tante Pose (1940)" nevnes. Ibsens bruk av sørlandskysten som location var svært vellykket, og viser for første gang regissørens særegne talent for å integrere den norske naturen i det dramatiske handlingsforløpet.

"Fant" og Tancred Ibsens neste produksjon, "Gjest Baardsen" markerte kulminasjonen innen filmatiske folkelivsskildringer. Disse to filmene skilte seg ut og markerte en ny kvalitet, ikke ved innholdet, men på grunn av den friske utformingen fra regissørens side, og naturligvis ved Alfred Maurstads utstråling og spill i hovedrollene.

(Ref: http://www.bgnett.no/bfk/v98/fant.html)